Forskning innen psykologi, økologi og organisasjonsstudier viser at sorg – enten den er personlig eller økologisk – ikke bare er en individuell følelse, men også en relasjonell og kulturell prosess. Sirkler gir en unik ramme for dette arbeidet: de skaper rom for å bli vitnet, lytte dypt, og erfare at sorgen er en del av en delt menneskelig og økologisk virkelighet.

​

Evidens og perspektiver

• Kollektiv sorg: Studier i sorgpsykologi viser at felles sørgepraksiser reduserer isolasjon, validerer erfaringer og styrker langsiktig motstandskraft (Neimeyer, 2019; Walter, 2020).

• Økologisk sorg: Forskning peker på at klimaendringer og økologisk tap vekker dype emosjonelle responser (Cunsolo & Ellis, 2018). Sirkler gir mennesker rom til å uttrykke disse følelsene uten å patologisere dem, og forvandler fortvilelse til fellesskap og omsorg.

• Relasjonell holding: Litteratur om gruppefasilitering fremhever at trygge, inkluderende sirkler skaper psykologisk trygghet, der deltakerne kan dele sårbarhet og bli møtt uten fordømmelse (Edmondson, 2019).

• Ritual og dybde: Dybdepsykologi og økopsykologi antyder at ritualiserte fellesskapsrom gjør det mulig for sorg å bevege seg gjennom symbolske, kroppslige og økologiske dimensjoner, og dermed skape betingelser for fornyelse (Plotkin, 2008; Macy & Brown, 2014).

​

Den delikate fasiliteringen

Å fasilitere sorgsirkler krever mer enn tekniske ferdigheter – det krever tilstedeværelse, riktig tempo og evne til å holde emosjonell kompleksitet uten å presse frem løsninger. Forskning på traumeinformert praksis viser viktigheten av:

• Klare avtaler og samtykke

• Oppmerksomhet på kroppslige signaler

• Å hedre kulturell og økologisk kontekst

• Å la stillhet, ritual og følelser utfoldes naturlig

Som Work That Reconnects (WTR)-fasilitator trekker jeg på både forskningsbasert kunnskap og praktisk erfaring for å skape sirkler som er trygge nok for sårbarhet og romslige nok for transformasjon.